Milwaukee Symphony Orchestra   March 2008

Alison Balsom, trumpet

John Corigliano: Fantasia on an Ostinato

Haydn: Trumpet Concerto

Dvorák: Symphony No.7

 

Journal Sentinel music critic

Arild Remmereit er tilbakeholden på podiet. Hans slagteknikk er elegant, klar og eksakt. Uten synlig besvær får han frem et utmerket resultat fra orkesteret.

Han og orkesteret holdt seg lett og lydhørt bak Balsom, og forholdt seg mer enn jevnbyrdig til de skremmende utfordringene i Coriglianos “Fantasia on an Ostinato”. Det handler om bevegelse, og Remmereit og orkesteret leverte med fryktløs overbevisning.

Det største verket på programmet var Dvoráks Symfony no.7. Fremføringen var meget god. Remmereit og MSO fikk frem den pendlende bølgen i fraseringen av det opphissende åpningstemaet, som satte den tragisk-heroiske tonen i hele stykket. Dirigent og musikere ga en overbevisende gjenskapelse av Romantikkens typiske grunnmønster, i hvilket den stormherjede helten lider og kjemper på veien til en uomtvistelig, frelsende finale.

National Arts Centre Orchestra, februar 2008

Natasha Paremski, piano
Tchaikovsky: Waltz and Polonaise from Eugen Onegin
Tchaikovsky: Piano Concerto No.1
Tchaikovsky: Symphony No.3

Ottawa Citizen

--under taktstokken til den talentfulle unge, norske dirigenten, Arild Remmereit, var Polonese og Vals fra Eugene Onegin effektfull og en ”fullklaff”. Fremførelsen var vidunderlig og utmerket balansert. Apropos “fullklaff”, det neste stykket var pianokonsert no.1 i B-moll. Den viste den 20 år gamle russisk-amerikanske pianisten Natasha Paremski i en virtuos og beundringsverdig nyansert tolkning hvor hun og Remmereit ga en relativt enkel, men eksellent fremførelse.
Det siste stykket var symfoni no.3. Det er et morsomt, men også vakkert verk, og spesielt vidunderlig i andre og tredje sats. Det var en tilfredsstillende fremføring med generelt fin musisering. Partiturets tumulter av farger var til tider strålende.

Dallas Symphony Orchestra Februar 2008
Ingrid Fliter, piano
Hanson: Pan and the Priest , symfonisk dikt
Chopin: Piano Concerto no. 2
Schumann: Symphony No.1

The Dallas Morning News

DSO og gjestene Remmereit og Fliter i upåklagelig form.

Hvis alle konserter var like superbe som Dallas Symfoniorkester torsdag aften, ville det ikke være behov for kritikere.
DSO har hatt en virkelig god sesong. Gjestedirigent Remmereit hadde et orkester i topp form denne gang.
I Chopin fulgte Remmereit og orkesteret med solisten hele veien, helt samstemt i fraser og overganger. Hver seksjon av orkesteret lød vakkert og polert, og strykernes decrescendo ved slutten av den rolige satsen var til å miste pusten av. Konserten åpnet med en fin “redegjørelse” av Howard Hansons Pan and the Priest, et symfonisk verk fra den amerikanske komponistens tidlige karrière, vel formet og appellerende. Sist på programmet sto Schumanns Spring Symfoni, elegant og vakkert fremført. Det var også en forfriskende interpretasjon med effektfull fremhevede mellomstemmer. Igjen, enhver seksjon av orkesteret spilte vidunderlig.

Madison Symphony Orchestra Januar 2008

Jennifer Frautschi, violin
Grieg: Peer Gynt Suite
Glazunov: Violin Concerto
Dvoràk: Symphony No.7

The Daily Page

Følelsesladet intensitet. Drømmekonsert i Overture Hall.

Remmereits arbeid ga særpreg til konserten. Han åpnet med Griegs Peer Gynt. Det er åpenlyst at den norskfødte dirigenten har denne musikken i blodet, og han ledet en sensitiv fremførelse, som rangerte fra den sarteste finfølelse til voldsomt volum. Han brukte en grasiøs, noen ganger idiosynkratisk visuell måte å dirigere på, han indikerte både dynamisk modulering og individuelle hint med samme effektivitet.
Så Dvoràks 7. Symphony:
Remmereit ga dette magnifikante verk en sensasjonell fremførelse, slik man drømmer om at en konsert skal være, men så sjelden hører. MSO responderte med en pasjonabel intensitet som jeg sjelden har hørt fra dem.
En konsertopplevelse som vil leve lenge i mitt minne.

The Capital Times

Symfonikonserten var simpelthen vidunderlig.

Remmereit viste frem sin uvanlige dyktighet og hendighet under Grieg-suitene som åpnet den 2 timer lange aftenen, og Dvoràks Symfoni som avsluttet den. Den samhørigheten som MSO spilte med, er et vitnesbyrd både for den ungdommelige dirigenten og orkesterets bunnsolide musikere. Remmereit leverer med sikker hånd, som poengterer, vibrerer og holder pekefingeren til leppene for å signalisere begynnelsen på et roligere parti. Under den 3. satsen av Dvoràk sveipte han bredt med sin arm i en nedadgående dreining. Musikerne responderte ikke bare med å senke lydnivået, men også å glatte på teksturen. Gjestedirigenten skapte en musikkfremførelse som gikk rett i hjertet på publikum.

Wisconsin State Journal

Tre verker, vidunderlig fremført.

Hvor skal man begynne ved en slik vakker musikk-opplevelse?
Madison Symfoniorkester, ledet av gjestedirigent Arild Remmereit, leverte en mesterlig fremføring av tre nydelige musikalske verk fredag kveld i Overture Hall.
Publikum applauderte fremføringen entusiastisk, særlig etter finalen av Dvoràks 7. Symfoni, da Remmereit tilskyndet bifallet ved å streife rundt på scenen og peke ut solistene og hver seksjon i orkesteret i tur og orden.
Remmereit har tilstedeværelse og er forberedt. Det var spesielt synlig i Grieg-musikken. Han tegnet en sterk, romantisk og gjennomsiktig klang fra orkesteret med utstrakt rik lyd og full kontroll på Griegs utmerkede orkestrering.
Det virket storslått.

Nashville Symphony Orchestra Januar 2008

Garrick Ohlsson, Piano
Adams: Lollapalooza
Schumann: Piano Concerto
Dvoràk: Symphony No.7

The Tennessean

De mest bemerkelsesverdige øyeblikkene i fremføringene til Nashville Symfoniorkester var de små detaljene, - de fine, rolige, gjennomsiktige øyeblikkene, som Remmereit skapte med orkesteret.
I andre sats “matchet” dirigent og orkester Ohlssons nydelige pianissimo-tekstur og klarhet, og de fulgte til fullkommenhet hans energi i finalesatsen.
Denne energi og finfølelse ble også stadfestet i Dvoràks Symfoni nr.7 i D-moll, hvor orkestreringen beveger seg fra full, stor orgelklang til mindre eksponerte kammermusilalske ensembler. Det var orkesterets oppmerksomhet til de små, stille detaljene som gjorde resultatet så suverent. Det kom klart frem allerede ved celloenes rolige fokus i åpningstemaet, - gjennom delikat flytende overganger fra førstefiolinene til andrefiolinene, til bratsjene og tilbake.
Med et musikkstykke og et orkester,- som er egnet til å føres med store, yppige, sentimentale bevegelser, tegnet Remmereit en levende og bevegende fremføring.

Baltimore Symphony Orchestra, USA November 2007

Madeline Adkins, violin
Berwald: Tragic Overture
Mendelssohn: Violin Concerto
Schumann: Symphony No1

The Sun
Arild Remmereit oppnår særdeles utmerket resultat i Schumanns symfoni no.1
Norsk-fødte Remmereit vet å generere impulsiv kraft og tekstural klarhet, kvaliteter ideelle for å nærme seg Schumann. Men han sparer ikke på det lyriske, han gir poesien rom til å blomstre. Resultatet var en livlig, opplevelsesrik og kraftfull tilnærming til Schumanns første. Det var en god spenning i den langsomme innledningen til åpningssatsen, med et nesten følbart utbrudd av solskinn etterpå.Varmt formede fraser åpenbarte 2.satsens lengsler, mens en eksepsjonell fremdrift ga scherzoen et uvanlig kick. Finalen kan ofte virke antiklimatisk, noe Remmereit unnlot med sitt raske tempo og oppmerksomhet til små detaljer i dynamikk og fargelegging. Dirigenten evnet å få det hele til å virke friskere, mer inspirert enn noen gang.

Royal Scottish National Orchestra, oktober 2007

Natalie Clein, cello
Pärt: Festina Lente
Shostakovich: Cello Concerto No 2

The Scotsman
En levende Remmereit presiderte over en dynamisk interpretasjon av Sibelius’ symfoni no.2, konsertens høydepunkt. Med en sterk stryker-seksjon, mer i stand til aa imøtegå tyngden i brassen og detaljene i treblåserne, var orkesterets lyd mer avbalansert, - som igjen tillot Remmereit å bygge opp et spektakulart klimaks.

RTÈ National Symphony Otchestra, Ireland oktober 2007

Miriam Murphy, soprano
Beethoven: Symphony No 4
Wagner: Tristan und Isolde. Prelude & Liebestod

Strauss: Tod und Verklärung

Irish Times
Her, (i Wagner) som i Strauss’ tonedikt ”Død og Forklaring”, håndterte Remmereit det høytidelige innholdet med vektig, men presis kontroll. Den mer fargerike Strauss ga dirigenten muligheten til et srørre emosjonelt spekter, hvilket han også utnyttet.
Konserten åpnet med Beethovens 4. symfoni. Under Remmereits direksjon var blåserstemmene alltid klare, og hans tolkning var livlig og fargerik.

Detroit Symphony Orchestra, USA, August 2007

Mussorgsky: Natt på Bloksberg
Prokofiev: Utdrag fra Romeo og Julie
Grieg: Utdrag fra Peer Gynt

Detroit Free Press

Energisk dirigent leder et emosjonelt orkester.

Remmereit er ikke lenger noen hemmelighet. Amerikanske orkester står i kø for å få avtaler med han, og blesten er vel fortjent.

Med programmet viste han en energisk tilstedeværelse. Han skapte musikken med en overveldende blanding av omhyggelig forberedelse og fri spontanitet og fremkalte et følsomt og aktivt spill fra orkesteret.

Han er en intenst fysisk utøvende dirigent som valser rundt på podiet med store, eksentriske bevegelser. Han sveipte med armene i store sirkler, han spratt med sin venstre arm som et harehopp, han plapret løs på orkestret som en bokser, -- dog, ingenting for å fremheve seg selv. Hans slag var klare og uttrykksfulle og utførelsen talte for seg.

Remmereit var avslappet og lyrisk i musikken fra sitt hjemland, Griegs ”Peer Gynt”. I satsene fra de to suitene hadde han sitt eget arrangement, han fant den ideelle balanse mellom nasjonalromantiske folkedansrytmer og vemodig nostalgi. Strykerne gråt inderlig under Mor Åse’s Død, blåserne frembrakte Morgendemringen med en varm bris, og Dovregubben egget seg opp til det rene vanvidd.

La oss håpe at orkesteret ikke taper denne dirigenten av syne.
” He is the real deal!”

Wienersymfonikerne i Musikverein mai 2007
Mussorgsky: „Chowanschtschina“ – Vorspiel (Morgendämmerung am
Moskwa-Ufer) und Intermezzo zum 4.Akt 2.szene (Golizyn’s Abreise) Strauss: „Vier letzte Lieder“ (Sopran Luba Orgonásová)
Sibelius: Symfoni nr.2

Wiener Zeitung.
Et snev av galskap!
Sannsynligvis skal det ikke bare mot til, men også et snev av galskap for å dirigere Sibelius’ andre symfoni slik Arild Remmereit gjør det på dirigentpodiet med Wienersymfonikerne. Den ene bølgen av musikalsk stigning etter den andre slår inn over publikum. Motivrepetisjonene oppleves som sjamanistiske besvergelsesformler. Blåsernes utladninger kommer som i ekstase.

Og dog: Denne interpretasjonen av den finske komponisten gjennom den norske dirigenten er ikke bare emosjonelt opp-pisket og opp-piskende, men også ubegripelig nøyaktig. Slik en balanse og slike dynamiske graderinger har man riktignok aldri hørt før, men slik står de i partituret! Remmereit våger så og si å ta dem helt bokstavelig og å fylle dem med en glød som gjør at denne musikken oppleves som forløper til en folkloristisk betont ekspresjonisme. En overdreven tolkning? Hvis ja, en opphissende, ja, sogar en genial sådan. Slik må Sibelius spilles i vår tid!

Ikke mindre beklemmende og samtidig lykkegivende, - forspillet og ”Fyrst Golizyn’s” avskjed fra Mussorgskys opera ”Chowanschtschina“. Klokt av Remmereit å velge Schostakowitsh-versjonen som ikke glatter på råheten. Dirigenten lar musikken stråle langlinjet ut i en aura av skjønnhet og smerte. Den statiske anspentheten han får frem i ”Golizyns avskjed“ er virkelig enestående.

Dertil lykkes også Remmereit i å få frem et kammermusikalsk, nyansert orkesterspill som støtte for den vidunderlige sopranen til Luba Orgonásová, slik at Strauss’ ”Vier letzte Lieder“ fremstår vokalsymfonisk, velbalansert til fordel for sangen.

Og orkesteret, – ikke til å kjenne igjen! Minutiøst avbalansert, presist, klangskjønt, alle symfonikeregenskaper i stigning. Remmereit river musikerne med seg i sin emosjonelle reise.

Pittsburgh Post-Gazette

Ung dirigent får symfonikerne til å sprudle av energi.

Arild Remmereit er kreativ på podiet.

En smittende energi omga den slanke skikkelsen under programmet med skandinavisk musikk: Nielsens Symfoni nr.1, og utdrag fra Griegs ”Peer Gynt”, - men også Hummels trumpet konsert, med George Vosburgh som solist.

Med denne musikken godt forankret i sin bevissthet, hadde Remmereit rikelig med selvtillit. Og som konserten skred frem, ble hans bevegelser mer og mer kreative, sirkulær dirigering, dansetrinn, avslappet hengende armer, til tider skalv hele kroppen av emosjon.

Remmereit forstår å dirigere de store linjer. Han tolker verkene med klarhet og styrke.

De velkjente melodiene fra Griegs ”Peer Gynt” utgjorde den perfekte avslutningen under den livlige taktstokken til denne oppadgående stjernen.

 

Pittsburgh Tribune-Review

Ledet av den energiske unge norske dirigenten Arild Remmereit, ga konserten til kjenne  en spektakulær opptreden av solo trompetist George Vosburgh.

 Remmereit gjorde kanskje enda større inntrykk torsdag enn ved sin suksessfulle debut i Heinz Hall for to sesonger siden.

Han begynte med å introdusere orkesteret og publikum til den første symfonien av Carl Nielsen. Remmereit mikset effektfullt energiske tempi med følsomhet for en vidt utstrakt, stemningsfull lyrikk. Orkesteret svarte med iver på dirigentens overtalende tilnærmelser.

Remmereit avsluttet med 7 satser fra  Griegs musikk skrevet for Henrik Ibsens skuespill ”Peer Gynt”.

Den fargerike ”Arabiske dans” var et perfekt preludium til en av Griegs mest inspirerte skaperverk, ”Morgenstemning”, som ikke bare gir til kjenne en stor tone, men også en vidunderlig utvikling av denne innledende ide.

Dirigenten betonet det groteske aspektet i ”Dovre-gubbens hall” gjennom aksenter og tonefarge før det bygget seg opp til klimaks.

Det finnes mye mer vidunderlig norsk musikk Remmereit kan bringe med til Heinz Hall ved fremtidige opptredener, men den lystige måten han lager musikk på, vil tjene alle genre like godt.

Württemberg Symfoniorkester Reutlingen, Tyskland Sepetember 2006
Mussorgski: “Night on the Bare Mountain”
Mozart: Klaverkonsert Nr.9, KV 271 (Jeunehomme)
Solist Jasminka Stancul
Borodin: Symfoni Nr. 1

Wienerzeitung
Rytme, Livets Puls.
Gjensyn med den norske dirigenten Arild Remmereit i Musikverein.
Alexander Borodins fasinerende, men uhyre vanskelige første symfoni;
Orkesteret strekte seg så å si over grensen av sin prestasjonsevne. Energiladet første sats, presist poengtert Scherzoen, mektig syngende intensitet i den langsomme satsen, frenetisk stigende tumulter i den siste, selv de mest kritiske kjennere smeltet sammen med resten av tilhørerne i samstemte ovasjoner.
Fulminant!

Dallas Symfoniorkester, Texas Juni 2006
Mozart: Piano Concerto No.23, solist Kit Armstrong
Mendelssohn: Symfoni No. 3 (“Scottish”)

The Dallas Morning News.
Arild Remmereit viste seg å være en vidunderlig musikalsk dirigent som omsorgsfullt formet og balanserte fraser og strukturer. I Mendelssohns skotske symfoni pisket han fram høy dramatikk.
Mendelssohn satt som spikret fra begynnelse til slutt. I den mysteriøse introduksjonen hevet og senket frasene seg ganske dristig, men med godt pusterom. Den påfølgende Allegro agitato forsvarte sin benevnelse, - stormene var virkelig temperamentsfulle. Remmereit tok også scherzoens assai vivace helt bokstavelig, han presset den skotske dansen til kanten av det oppnåelige.
Den langsomme satsen var vidunderlig konturert som en stor sangers arie, men det ble rikelig med smell og gnister til den bokstavelig talt krigsliknende finalen.
Symfonien gir hornene adskillige sjanser til å skinne, ja, hele orkesteret skinte!
Vel – fortjent applaus.

Tokyo Filharmoniske Orkester, Japan Mai 2006
Grieg: “Peer Gynt” Suite no.2
Rachmaninoff: Paganini-Rhapsody, solist Shota Nakano
Sibelius: Symphony no.2

Ongakunotomo
Konserten åpnet med “Peer Gynt” suite no.2.
Remmereits dirigering var absolutt klar og full av kraft.
Han viste sine personlige og inderlige intensjoner idet han fremførte de fire satsene attacca og skapte en vakker symfonisk poesi.
Sibelius’ Symfoni no.2 gjorde sterkt inntrykk. Remmereit viste komponistens styrke ved å fremkalle en åpen og ungdommelig sensibilitet på sin egen særpregede måte uten å bli fristet til å falle for dypt inn i den naturalistiske atmosfæren fra Nord Europa.

National Arts Centre Orchestra, Ottawa April 2006
Grieg: “Peer Gynt” Suite No. 2
Glazunov: Violin Concerto, solist Hilary Hahn
Sibelius: Symfony No. 2

The Ottawa Citizen
Sibelius ble kronen på verket denne aftenen.
Programmet begynte med en usedvanlig detaljert og fargerik interpretasjon av Grieg’s Peer Gynt - suite no. 2. Orkesteret spilte med stor innlevelse, dirigent Remmereit var tydelig hjemme i dette stykket.
Fiolinist Hahn var den neste med Glazunov. Hahn’s kompaniskap med dirigent og orkester fant nøyaktig den rette kombinasjon av kvaliteter for å gjøre fremføringen vakker.
Men aftenens “krone på verket” var Sibelius. Remmereit og orksteret skapte en fremføring som var bemerkelsesverdig, ikke bare for sin oppmerksomhet til komponistens utallige små finesser av frasering og farger, men også for den ekstremt følsomme kontinuitet de fikk frem i symfonien.

Nashville Symfoniorkester March 2006
Berlioz: Roman Carnival Overture
Sibelius: Violin Concerto, solist Sarah Chang
Rautavarra: Isle of Bliss
Debussy: “La Mer”

The Tennessean
En “velduftende” aften i dette unge år
Atmosfæren i Tennessee Performing Arts Center var i går kveld så avgjort nordisk.
Nashville Symfoniorkester åpnet denne konserte under den inspirerende taktstokken til den unge norsk-fødte dirigenten Arild Remmereit, en feiende flott og stigende stjerne som burde være (og sikkert også er) en sterk kandidat til dette orkesters ledige musikk-direktør-stilling.
Remmereits ambisiøse program som ble varmt mottatt av et tallrikt publikum, var finsk musikk, men med en sterk fransk ramme. Det beviste den perfekte fremstilling av et ensemble som nærmer seg mer og mer en meningsfylt tilværelse på de klassiske skrå bredder.
Aftenens “avspark” var den voldsomme Roman Carnival Overture av Berlioz, en fin oppvarming for det neste, den meget skattede Violin Concerto av Sibelius med berømte unge Sarah Chang som solist.
Wien-baserte Remmereit åpnet 2. halvdel med Isle of Bliss, et nyere lyrisk stykke av den Helsinki-fødte komponisten Rautavaara. Hvis noen hengte seg opp i plasseringen av dette stykke ved siden av Debussy’s “La Mer”, et liknende stykke som avsluttet aftenen, så ville denne spissfindigheten straks forsvinne i Debussy’s oppslukende lydbilde.
Det var her,- i dette mesterverk som viser den franske komponistens mest ambisiøse skriving for orkester,- at Remmereit og musikerne best avstemte sin fargeklang.
De skapte, i prosessen, en halvtime glimrende musikk.

Baltimore Symfoniorkester Juni 2005
Rimsky-Korsakov: Russisk Påske-overtyre
Beethoven: Klaverkonsert nr.1. Solist: Kit Armstrong
Prokofiev: Symfoni nr.7

The Washington Post
Norsk-fødte Arild Remmereit viste igjen sin dyktighet , sitt mot og temperament ved å hoppe inn ------------Han ledet orkesteret i en særdeles behagelig og mektig effekfull fremførelse av Prokofiev’s 7. Symfoni. Fra den mørke intense åpningen fanget dirigent og orkester inn besk ironi i de lettere deler av stykket, og feiende drama i den russiske romantikken.
Orkesterets solister fortjente vel den stående applausen de fikk etter Rimsky-Korsakov’s dynamiske russiske påske-overtyre. De spilte mektig og lyrisk. Alle musikerne ga uttrykk for en oppløftet og glad stemning da Remmereit bragte stykket til en meget spennende slutt.

Pittsburgh Symfoniorkester April 2005

Wagner: “Siegfried Idyll”

Schumann: Symfoni nr.4

Brahms: Klaverkonsert nr.2. Solist: Garrick Ohlsson.

Pittsburgh Post-Gazette.
Dirigenten Arild Remmereit er en mester i musikk-formulering.Han hadde et fast grep om Schumanns symfoni nr.4, hans fortrolighet og lederskap svevet i en vibrerende fortolkning. Etter hver strofe kom han mer og mer ut av sitt skall. PSO åpnet litt røfft, litt kjedelig i klangfarge og akselerasjon, men hevet seg straks til drivende kraft og klarhet. Finalens raske crescendos bruste av en livskraft som viste dirigentens sinns-stemning.

New York Times.
Han kom, han dirigerte, han seiret.
Han nærmet seg podiet som en nølende skolegutt, men med en gang han var på plass, viste han den største selvsikkerhet, han brukte klare og store bevegelser, særlig var tolkningen av Schumann spennende og betagende, - til å miste pusten av.Publikum tiljublet lystelig, og orkesteret  viste sin påskjønnelse ved å klakke med bena. “Sensasjonelt” var det mest brukte ord under “Talk-Back” mottagelsen. Remmereit stråler av glede når han fremfører musikk. Det er uunngåelig å legge merke til hans gutteaktige gode utseende, hans uttrykksfulle manerer på podiet og hans karisma. Man merket seg også en ualminnelig fortrolighet mellom dirigent og musikere.
Orkesteret, som ikke har hatt sjefsdirigent siden Mariss Jansons sluttet i 2003, har nettopp besluttet  å prøve et treårseksperiment uten fast dirigent, men legge sin skjebne i hendene til tre spesialister: Andrew Davis, Marek Janowski og Yan Pascal Tortelier. Men under mottagelsen var det mange som foreslo Remmereit som sjefsdirigent på slutten av perioden, eller kanskje før. Han er virkelig et funn, sa de, og av alle de store orkester i Amerika var det Pittsburgh som hadde han først.  

Wiener Symfonikerne Februar 2005
Tschaikowsky: Konsert for klaver og orkester nr.2 G-dur op.44
Solist: Elisabeth Leonskaja
Beethoven: Symfoni nr.3 Ess-dur op.55 “Eroica”

Wiener Zeitung
Sammen med Wiener symfonikerne framførte Arild Remmereit en av de mest spennende konserter på lang tid, en av disse konsertene som de tilstedeværende i ettertid snakker om og sier: “Jeg var der”!
Først på programmet sto Tschaikowsky’s klaver konsert nr.2 med Elisabeth Leonskaja som solist. Som erfaren akkompagnatør bakket Remmereit opp solopartiene med utsøkt tonal skjønnhet markert av eterisk letthet og fornemhet.

Aftenens sensasjon:
Remmereit’s interpretasjon av Beethoven’s 3. Symfoni inspirerte symfonikerne til en enestående prestasjon som føyet seg inn i rekken av de djerve Beethoven-tolkerne Bernstein, Harnoncourt og Rattle. For Remmereit er Beethoven primært rytmiker. Allerede i 1. sats lyktes det ham med sin motorikk å bygge opp spenningen og utvikle en frenetisk intensitiv dans. Den andre satsen foredro Remmereit i et meget langsomt tempo. Hver rytmisk detalj, hver synkope, hver sforzato virker som et hugg i mageregionen. Det føles som om Mahler er her. Denne sørgemarsjen er ikke høytidelig, den nærmer seg heller det nihilistiske. Hvordan Remmereit klarer å forandre de mørke skyggene i denne beklemmende sørgemarsjen til en ilende scherzo og overføre denne tragiske kvalitet også til den ettertrykkelig opphissende finalen, er unik.
Her ser vi at Remmereit ikke tolker sats for sats, men oppfatter “Eroica” som en helhet, delt i 4 aspekt. Ikke et øyeblikk glemmer man hva som var, og hele tiden ser man veien framover.
Denne ville, rystende, forrykte, og samtidig geniale Beethoven-tolkningen polariserer. Noen av publikum reagerte med rask utgang, mens resten ga overveldende applaus for den sensasjonelle framføringen.
Det var et stort øyeblikk.

Die Presse
En ung innhopper overrasket i Musikverein.
Han heter Arild Remmereit, kommer fra Norge og besto sin svenneprøve med glans. Han overtok både konserten og programmet: Tschaikowsky’s sjeldent spilte 2. Klaverkonsert med Elisabeth Leonskaja som solist og Beethoven’s “Eroica”.
Den temperamentsfulle dirigenten blandet orkesterklangen i fine sjatteringer, svingende, iderikt og fylt av musikalitet. Friskt og aksentuert framsto 1. satsen i Ess-dur symfonien. I “Sørgemarsjen” kunne Remmereit, selv ved et risikofylt langsomt tempo, holde enorm spenning, mange ganger forbløffet strukturene og det dynamiske raffinementet han fikk fram. Små usikkerheter i scherzoen korrigerte han med knappe, markante håndbevegelser, finalen balanserte han mellom hemmelighetsfull dramatikk og skøyeraktig fornemhet.

Kronen Zeitung
Den unge Arild Remmereit overtok for den syke Rafael Frübeck de Burgos ledelsen av et optimalt disponert Wiener symfoni orkester.
Med presisjon og kraft til å forme det dramatiske vant han både orkesterets og publikums gunst. I Beethovens “Eroica” viste Remmereit teknisk modenhet, en elegant, utadvendt måte å dirigere på, perfekt interpretasjon og følelse for den musikalske form.

Limburg Symfoniorkester, Maastricht, Nederland. Januar 2005
Weber: Freischütz Overtyre
Mozart: Fiolin-konseret nr.5 A-dur KV 219, solist Lidsa Ferschtman
Schuman: Symfoni nr.4 op.120 D-moll

Recensie
Den norske dirigenten Arild Remmereit, gjentok successen fra 2003 med et gjennomtenkt program, en kraftig overtyre og en intens, dynamisk 4. Symfoni. Klarheten i åpningsdelen gikk vakkert inn det sanglige i romansen.
En skarp scherzo og en livfull finale skapte en helhet. Det oppsatte programmet var stilistisk og forenlig.
For å minnes ofrene fra flomkatastrofen i Asia, åpnet den norske dirigenten med “Aases død” fra Peer Gynt suite av Edward Grieg, nydelig tolket av strykergruppa.

Müchner Philharmoniker  24-25-26. Januar 2005
Prokofjev: Symfonisk konsert for cello og orkester i E-moll opus 125.
Solist: Ha-Na Chang.
Tschaikowsky: Symfoni no 5 i E-moll opus 64.

Süddeutsche Zeitung   (Klaus Kalschschmid)

Tschaikowsky som opplevelse.

Müchner-filharmonikerne under Arild Remmereit briljerte med et krevende program. Han steppet inn og seiret med Tschaikowsky’s 5. og et strålende veldisponert orkester, den 43 år gamle nordmannen. Først fremførte den unge koreanske solisten Prokofjev’s fantastiske, mange-sidige og høyst virtuose symfoniske konsert for cello og orkester. Hun satte alt på et kort, og vant himmelhøyt. Om orkesteret i Prokofjev viste seg som en pålitelig partner og Remmereit som en presis, entusiastisk og støttende dirigent, ble fremførelsen av Tschaikowsky’s 5.  en begivenhet. Sjelden hører man denne symfonien fremført med slik glød, slik intensitet, og med slike uovertruffent oppbygde høyepunkt. Samtidig beholdes balansen i klangen så harmonisk at til tross for trippel forte får man aldri inntrykk av udefinerbar støy. Remmereit dirigerte følsomt og klokt, såvel overganger som ritardandi og viste således en dyp forståelse av stykkets arkitektur. Den langsomme introduksjonen var presentert inderlig og med lange linjer. Trioene i den fint svingende valsen i 3. sats vibrerte av spenning. Men den siste satsen overgikk alle forventninger: Remmereit dirigerte så dyktig at det ga inntrykk av en uopphørlig aksellerasjon.

Ovasjoner.

 Müchner Merkur   (Gabriele Luster)

Kansellering gir sjanser, ihvertfall for innspringeren!

Arild Remmereit utnyttet denne sjansen da han dukket opp på podiet til Müchner-filharmonikerne. At dette ikke blir siste gang for den av publikum så høyt tiljublede norske dirigenten, er å anta, for musikerne lot seg gladelig utfordre i Tschaikowsky’s 5., det kalte frem minner fra Celibidache-tiden, i det minste hva klangkulturen angikk. I tempo var nok 43-åringen hurtigere. Selv om accelerandi i turbofart kulminerte i flerfoldige forte i siste sats, ble musikken aldri øredøvende eller overfladisk. Meget følsomt hadde han formet de foregående satsene, han lot orkesteret svare med en utrolig letthet i allegroen til en suggestiv, bred andante i begynnelsen. Differensiert belyste han Tschaikowsky’s partitur, såvel dynamisk som agogisk med en dyp finfølelse, og satset i massive utbrudd på en smidig og finlinjet energi. At Remmereit kjenner sitt kapellmester-håndverk hadde han allerede vist i Prokofjev’s sjeldent spilte og svært vanskelige cellokonsert med sin sikre ko-ordinering i samspillet mellom orkesteret og en fenomenal solist.

Det var en opplevelse.

Brno Filharmoniske Orkester, Tsjekkia Februar 2004
Grieg, Nielsen, Sibelius

Rovnost
Hele aftenen var fylt av en atmosfære fra de nordiske land i mentalitet og uttrykksform.
Grieg’s ”Norske Danser” var en fornøyelig reise i folklorens verden, barskere og villere enn den tsjekkiske.
I Nielsen’s Klarinett konsert fasinerte Dimitri Ashkenazy publikum med sitt briljante spill.
Sibelius’ 2. Symfoni var programmets høydepunkt. Arild Remmereit utfoldet sitt potensial, sin uttrykksfullhet, evnen til å forme lydmassenes enorme kontraster og samtidig samle dem til en helhet. Han skapte, billedlig, Nordens levende ”image” med enstonig bredde og stormfull nostalgi, noen ganger som Wagner med tanke-og-stemningsvekkende impulser, han suggererte orkesteret til uante høyder. Såvel utøvere som tilhørere var totalt oppslukt av musikken.
Avslutningen med høysinnet og edelmodig gjenfødelse av hovedtema hørte med til de mest imponerende øyeblikk i konserten.

Tonkünstler Orchester Februar 2004
Weber, Schumann, Bruckner.

Wiener Zeitung
Musikverein: Mye mot til risiko.
Interpretasjonansatsen til Arild Remmereit er ekstremt risikofylt. Han blottlegger verkets skjelett, og presterer å få også den mindre vellykkede passasjen hørbar. Moderniteten i stykket trer åpent frem. Remmereits pågripelse er dristig og berettiget.
Orkesteret forsto å omsette dirigentens forestillinger om verket presist og med skjønn klang, og sørget for en polariserende og spennende sammensetting.
Også Schumanns cellokonsert er et problembarn. Altfor rikt instrumentert gis solisten liten mulighet til utfoldelse. Remmereit mestret det kunststykket å få til en ideell balanse mellom orkester og solist.
Webers “Euryante” ouvertyre tolket Remmereit med dramatikk og mektig klang, men lot strykerne synge vidunderlig ut og blåserne utfolde seg i full glans. Et herlig stykke, fullblodig, pirrende og vidunderlig fremført av dirigent og orkester.

Württembergische Philharmonie Februar 2004
Nielsen, Sibelius, Grieg.

Reutlinger Nachrichten
Fjern nærhet, nær fjernhet.
Arild Remmereits gjestedirigat: “Som om solen står opp i Norden”.
Filharmonikerne og deres famøse dirigent hentet fram det berusende, forførende og begeistrende Skandinavia.
Det var et lykketreff å få den norske dirigenten på dirigentpulten.
Når han dirigerer dansken Nielsen, finnen Sibelius og nordmannen Grieg, da sporer man at hos denne mannen flyter den lokalt pregede musikken i blodet.
Inntrykksfullt var det å få oppleve med hvilken smak og dyktighet Remmereit forstod og tolket partituret til Carl Nielsens Helios-ouvertyre, - med hvilken dristig, klanglig kalkyle han fattet naturens oppvåkning, med hvilken elektrisk spenning han lot lydstyrke og tempo stige gradvis og med magisk klang tilkalte soloppgangen. Et ekte, musikalsk skuespill som dirigent og orkester så overveldende lyktes med.
Også i Griegs musikk til Ibsens “Peer Gynt” hørte man denne levende musisering, det skinte igjennom en dyp sympati og gjenklang mellom dirigent og musikere. Nøyaktigheten, den rettlinjede og dertil frapperende eleganse av Remmereits dirigat, (uten taktstokk, uten partitur) hans karismatiske utsendelse av inspirerende impulser, - strømmende som
et slags fludium, - ble mottatt av musikerne med begeistring og videreført i samme ånd.
Stort bifall til solist, orkester og en dirigent som vi trygler om snart må bli invitert til Reutlingen igjen.

Reutlinger General-Anzeiger.
Tonelandskap fylt av lys og mørke.
Württembergerfilharmonien presenterte et stemningsfullt, skandinavisk program. Intensive skildringer av atmosfæren, av rom og lys med en dragning mot dans, gikk som en rød tråd gjennom programmet.
Klingende landskapsmaleri, noen ganger lyst og strålende som om horisonten åpnet seg mot soloppgangen i dansken Carl Nielsens “Helios”- ouvertyre, noen ganger dystert og forrevet som i finnen Jean Sibelius´ fiolinkonsert, eller dyrket fram som bisarr fantasi i scenemusikken til Ibsens “Peer Gynt” av Edvard Grieg.
Ledet av Griegs landsmann, Arild Remmereit, med en rolig, besluttsom hånd, -men også - når det trengtes - med store og villere bevegelser, fremførte Filharmonien en konsentrert forestilling.
Den kosmiske summing fra cello-gruppen i begynnelsen av “Helios” -ouvertyren, den krevende horn-solo som markerte soloppgangen, den rolige, høytidelige strykeklangen og trompet-fanfaren: Alt satt, og for publikum bredte det seg ut et strålende klangpanorama.
Hvordan slutten av “Mor Åses død” på en hypnotiserende måte ble trukket ut,- hvordan klangfargen i “Dovregubbens hall” antok en nesten anstøtende betoning,- hvordan tempoet i strykerdelen av “Arabisk dans” gjennomgikk en fin forandring,- alt dette viste at under overflaten i disse stykkene sydet det av skremmende krefter. Slik har man sjelden hørt Griegs musikk.

Schwäbisches Tagblatt.
Württembergfilharmonien hadde tilegnet denne konserten til skandinaviske komponister, og åpnet med “Helios”-ouvertyren av Carl Nielsen.
Gjestedirigent Arild Remmereit formet denne harmonisk, originale symfoniske diktningen til noe spennende. Han tok seg tid til å forberede gjennombruddet av morgengryet med strålende messingblåsere, markerte veien til Zenit med diskret akselerering og risikerte til slutt den ytterste pianissimo.
Griegs scenemusikk til Ibsens drama “Peer Gynt” er rik på avvekslinger. Remmereit forsto å la den instrumentale koloritten virke: Hornblåser-pirring i “Morgenstemning,” “Åses Død” som stryker-requiem, janitsjar-kling-klang fra slagverkerne i “Arabisk Dans”, - han lyktes,- det var henrivende!
Til og med lot han den turbulente finalescherzoen i “Dovregubbens Hall”, denne livlige accelerando - slutten, komme igjen som da capo.
Åpenbart forsto orkesteret å la seg rive med av denne fremragende gjestedirigenten.