remmereit.com

Den japanske “Kinki Music Critics Club” tildelte for året 2003 musikkritiker-prisen til Sakai City Opera og dirigenten Arild Remmereit for deres glimrende fremførelse av Puccinus “Il Trittico”. De mottok også Osaka forstanderskaps pris for utøvende kunst.

PRESSEOMTALE

Omtaler eldre enn 2006

Detroit Symphony Orchestra November 2009
Joseph Kalichstein, piano
Ravel: Pavane pour une infante dèfunte
Bach/Stokowski: Toccata og Fuge
Mozart: Piano Concerto nr.27, KV.595
Hindemith: Concert Music for Strings and Brass
Ravel: La Valse

Detroit Free Press
Remmereit stepper inn igjen med glimrende resultat.
Mens Detroit Symfoniorkesters sjefsdirigent Leonard Slatkin fortsetter å komme til hektende igjen etter et hjerteattack tidligere denne måned, åpnet orkesteret sin travle sesong fredag med den begavede norske dirigenten Arild Remmereit som stedfortreder i Orchestra Hall. Det hjelper virkelig å ha Remmereit tilbake for 4. gang siden 2007. Midt i 40-årene,- høy, blond og tynn som en dirigentpinne, - har han utviklet et karismatisk forhold til DSO.
Fredagens konsert åpnet med Stokowskis “cinemascope-transcrption” av Bachs Toccata og Fuge i D-moll. Fra den illevarslende, buldrende åpning til det teatralske klimaks tegnet Remmereit et fargerikt spill fra orkesteret, virtuost, følelsesladet og fylt av skarpsindige graderinger i tempo, farge og dynamikk. Remmereits bevegelser var extroverterte, men hvert lille vink hadde et formål.
Etter pause beveget musikken seg inn i det tidlige 20. århundre med Paul Hindemiths Concert Music for strykere og brass fra 1930. Remmereit ledet en klar og pulserende framføring, særlig brass-gruppen skilte seg ut med kalibrert aggresjon.
De to høyt skattede stykkene av Ravel, “Pavane for en død prinsesse” ble foldet ut i grasiøs ynde som en vuggesang, før Remmereit og DSO slo seg løs med et gallisk syn på en Wienervals.
Musikken virvlet og svaiet ettersom Remmereit hadde kontroll på hver frase, uten at han overkontrollerte livet eller personligheten hverken til partituret eller musikerne.

Seattle Symphony Orchestra November 2009
Gabriela Montero piano
Irgens Jensen: Partita Sinfonica
Mozart: Pianokonsert nr.21, KV 467
Tchaikovsky: Symphony nr. 7

Seattle Times
Seattle-symfonikerne, under den norske gjestedirigenten Arild Remmereit, - var like henført som publikum under det frydefulle akkompagnementet til Mozarts pianokonsert.
På samme engasjementsnivå ble åpningsstykket, Partita Sinfonica av Irgens Jensen, drevet fram.
Remmereit introduserte sin landsmanns musikkstykke fra 1939 som en amerikansk debut, før han hoppet så elegant som en gresshoppe inn i en storm av sydende strykere og bølgende brass. Det var like mye energi i dette stykke av en totalt ukjent, som det var i aftenens forventede topp- scorer, Tcaikovskys “patetiske” symfoni. Med lysende øyeblikk, slik som den lengtende “Svanesjø”-melodien i første sats, en ned-dyssende andre sats og en vekkende tredjesats, ble det sørget for kontraster til den berømte, depressive finalen som med sitt overveldende varsel formelig tok pusten fra de tilstedværende.

Classical King
Ingen som var tilstede ved framførelsen ledet av den norske dirigenten Arild Remmereit den 19. november, kunne være i tvil om hans dyktighet og evner til å inspirere.
Programmet, som inkluderte Irgens Jensens Partita Sinfonica” (Driftekaren) (sannsynligvis amerikansk première), videre en Mozart-piano konsert og Tchaikovskys “patetiske” symfoni, fant orkesteret i beste form, og publikum på nippet til å “dette av pinnen”!
Åpningsverket av Irgens Jensen er en attraktiv fir-delt suite basert på et stykke komponisten skrev på slutten av 1930-årene til et skuespill. Melodiøst og energisk, et stykke av pitoresk sjarm, og det var tydelig at Remmereit likte seg i denne musikken.
Aftenens artistiske høydepunkt var Tchaikovsky som ble gitt en fantastisk vital og overtydende tolkning av Seattle-musikerne. Det var fremtagende og tydelig hvor het denne kalde, nordiske maestro kunne være. Galvanisert til handling i den eksplosive Allegro non troppo i første sats, tolket Remmereit musikken med rasende energi i hver fiber av sin kropp, til og med hans hyperaktive blonde manke. Han var fengslende å betrakte der han ladet orkesteret opp til super prestasjon. Remmereit utnyttet partituret til det ekstreme, den åpnende Adagio så sakte at musikken nesten ikke holdt sammen, og en tredje sats som aksellererte så spektakulært at publikum ga opp kampen om ikke å applaudere mellom symfoniske satser.
Remmereit er visselig en av de mest imponerende av de potensielle sjefsdirigent-kandidatene som har dukket opp så langt. Det skal bli en tøff oppgave for den som kommer etter.

Rochester Philharmonic Orchestra November 2009
Haochen Zhang, fiolin
Mahoney: Sparkle
Tchaikovsky: Piano Concerto nr.1
Prokofiev: Symphony nr.5

Rochester Arts blog
Stormende framføringer med Rochester Filharmoniske orkester av Remmereit og Zhang.
Når alle de rette elementene er på plass, kan Rochester Filharmoniske orkester lyde som en million “bucks” (dollar). Slik lød det torsdag kveld, takket være et oppslukende program under den vigorøse dirigenten Arild Remmereit og med en brilliant ung prisbelønnet (van Cliburn) pianist Haochen Zhang.
Remmereit avsluttet programmet med en engasjerende framføring av Prokofievs symfoni nr.5, dirigert utenat. Uten pulten og partituret mellom seg og musikerne hentet han ut en elektrisk framføring fra orkesteret. Remmereit dirigerer virkelig som en heksemester på scenen.

Democratic and Chronicle
RPO gnistrer med gjestedirigent.
Sist vår ble Rochester filharmoniske orkester tatt hånd om og fortryllet av den norske dirigenten Arild Remmereit, en freelance gjestedirigent som er kjent for sine “i-siste-liten” - redninger for syke dirigenter.
Remmereits forestilling med RPO siste sesong var elektrisk ladet. Kombinasjonen musikk/musikere/dirigent smeltet gnistrende godt sammen, det sa bare “klikk”!
Sikkert er det at orkesteret følte det på samme måte under konserten torsdag aften ved Remmereits 2. gjenvisitt.
Remmereit er høy og slank med gyllent hår flagrende fra side til side i følge med taktslagene. Hendene vibrerer og trekker ut detaljene i Prokofievs symfoni nr. 5, som om de ble trukket opp fra en magisk hatt.
Taktstokken gikk sikk-sakk eller i cirkler og poengterte for orkesteret som et sverd under hver av aftenes sylskarpe eksaltasjoner.
Orkesteret ga Remmereit alt det hadde å by på.

Det har ikke vært sagt noe om at Remmereit er på jakt etter en fulltidsjobb, eller om han i det hele tatt kan tenke seg Rochester, men som en av de mest dynamiske dirigentene som har gjestet her, -og som ikke har et fast orkester,- er han desidert på min korte ønske liste.

Badisches Staatskapelle Karlsruhe Juni 2009
Henning Kraggerud fiolin
Rautavaara: “Lintukoto” (Lykksalighetens øy)
Sibelius: Fiolin konsert
Nielsen: Symfoni nr.1

Badische Neueste Nachrichten

Trolsk gjestespill fra Norge
Skandinavisk klang ved den 7. symfonikonserten til Badischen Staatskapelle

Dirigent Arild Remmereit svarte i Sibelius fiolinkonsert på Henning Kraggeruds lidenskapelige spill ved å gi første sats’ dystre mellomdel truende vendinger. Også i den andre satsen fremhevet orkesterets stemmer seg elegant mellom solistens partier.
Allerede ved aftenens begynnelse overbeviste Remmereit med Rautavaaras “Lykksalighetens øy” og viste oss hvordan man bringer Badisches Staatskapelle inn i den skandinaviske klangverden.
Storartede solistiske innslag leverte orkesteret også i Carl Nielsens symfoni nr.1 i G-moll. Remmereit ledet musikerne gjennom danskenes individuelle musikk-språk som allerede fra åpningens C-dur akkord på en fortryllende måte bryter med enhver av datidens tradisjoner i denne genre.
Særlig obo og klarinett overbeviste her og står for den grandiose dyktigheten til hele ensemblet.

Die Rheinpfalz

Fra senromantikkens klangparadis
Nordiske klanger i Badischen Staatstheater
Arild Remmereit dirigerer Die Staatskapelle

I dirigent Arild Remmereit og Badische Staatskapelle fant den storartede solist oppmerksomme, fleksible og kompakt samspillende partnere til en konsertant dialog.
Disse hadde sitt største oyeblikk i Carl Nielsens første symfoni ( G-moll, op.7), en meget inspirert, velklingende komposisjon, i lyset av et individuelt preget senromantisk klangidiom.
Remmereit profilerte seg som en strateg av format, han disponerte meget målrettet med stor oversikt, formet de lange linjer og fikk satt mer enn betraktelige energier fri i orkesteret ved hjelp av sitt store temperament og bønnfallende, emosjonelle bevegelser.
Orkesteret ga seg over i betingelsesløs hengivelse i Nielsens yppighet av stor-orkestral glans og presenterte en meget virkningsfull framføring av symfonien. Spesielt må fremheves den subtile, lyrisk besjelede gjengivelsen av andre sats.
En veltilpasset realisasjon erfarte også programmets begynnelse “Lykksalighetens øy” av den samtidige finske stormester Rautavarra, et sent, nostalgisk symfonisk tilbakeblikk på romantikken.

Tiroler Symfoniorkester Innsbruck Juni 2009
Raschér Saxofon Kvartett
Strawinsky: “Fire norske impresjoner”
Glass/Shanker: “Passages” for saksofonkvartett og strykere
Prokofiev: Symfoni nr.5

Krone Zeitung
En konsert av rariteter.
Publikum viste stor begeistring for programmet og aktørene.
Når hørte man vel en symfonikonsert med fire saksofoner som solister?
Remmereit dirigerte med ytterste konsentrasjon, - da oppsto denne pulserende perpetuum mobile, disse rytmiske bølgende bevegelsene som nesten satte tilhørerene i transe!
Begynnelse og slutt: Russisk musikk:
Man fikk høre den knapt kjente “Fire norske impresjoner” av Strawinsky, utdrag av filmmusikk med en touch av folklore.
I en pompøs finale med Prokofievs 5. symfoni slo virkelig orkesteret og gjestedirigenten til og lot den musikalske motorikken triumfere.
Med eleganse animerte gjesten på podiet orkesteret til å gi alt.

Hallé Orchestra, Manchester Mars 2009
Lyn Fletcher, violin
Stéphane Rancourt, oboe
Graham Salvage, trombone
Nicholas Trygstad, cello

Schubert: Symphony no.5
Haydn: Sinfonia Concertante
Franck: Symphony in D minor

Sheffield Telegraph
Arild Remmereit viste seg å være en imponerende dirigent, en som lot musikken tale for seg, mens han hadde sine knep, han brukte en variasjon av ukonvensjonelle bevegelser for å få det slik han ville, mange av dem minte om Leonard Bernstein, spesielt de svaiende bevegelsene i Schuberts 5. symfoni.
Han er forholdsvis ung, (i 40-årene skulle jeg tro) men han har et utspekulert, musikalsk langhåret hode på toppen av sin høye skikkelse. Det bevitner de rene musikalske resultater han fikk ut av Schubert. Han lot andanten flyte like naturlig som resten av det sanglige verket, med fantastisk klarhet og vidunderlige detaljer.
Det samme med den alt for sjeldent spilte Haydns Sinfonia Concertante, et lettfotet, herlig stykke, også ideelt for å la orkesterets prinsipale violin, cello, oboe og trombone få vise sine talenter, i dette tilfelle Halle’s egne meget begavede musikere.
Hver gruppe i orkesteret spilte på høyeste niva hele veien for Remmereit, som formet Franck’s D-moll symfoni til et mektig byggverk av storhet og edelhet, - fri for banaliteter.

Rochester Philharmonic Orchestra April 2009
Stefan Jackiw, violin

Glinka: Ruslan og Ludmila Overtyre
Mozart: Violin Concerto no.4
Rachmaninoff: Symohony no.2

her Rochester
Det var helt fra fiolinenes feiende åpning i overtyren til Ruslan og Ludmila en engasjerende, levende forestilling. Musikken pustet, summet og sang. Til og med et lett show-stykke, som Glinkas overtyre er, hadde autoritet som fengslet publikum fra første stund.

Remmereit står rank og ledende foran orkesteret. Hans dirigentstokk slår ikke rytme eller gir opptakter, den kommuniserer bevegelse. Musikerene følger ikke taktstokken hans, de lytter til den. Jeg har ikke på lang tid opplevd RPO med en slik respons som i kveld.

Rachmaninoffs Symfoni viste seg å være kveldens bombe, den lokket fram huiing og bravorop fra publikum etter et betagende løp fra begynnelse til slutt. Rachmaninoffs melodier er så vakre at de sjelden trenger mye hjelp fra dirigenten, men i høydepunktet av verkets tredje sats utfoldet Remmereit seg i skjelvende intensitet som om han ba orkesteret prestere enda mer lyd.
Gjennom hele verket var Remmereit et syn å skue, hans hender beveget seg i bølgende, vibrerende, skrikende lidenskap. Responsen fra RPO var enda tydeligere å høre.
Remmereit er en dirigent i toppklasse, utvilsomt bevist ved denne forestilling, - et nivå vi sjelden har sett her i Rochester.

Democrat and Chronicle
På torsdagskonserten til Rochester Filharmoniske Orkester fikk dirigenten Arild Remmereit frem en bemerkelsesverdig polert forestilling fra orkesteret. Den norske maestro startet med Glinkas kjente overtyre til Ruslan og Ludmila og hadde grepet på dens hastige høye sinnsstemning.

I Rachmaninov’s rikt orkestrerte 2. symfoni stralte RPO i en virtuos interpretasjon. Remmereits dirigering var mest imponerende i den galloperende 2.satsen, et troika-ritt hvor hesten virkelig har teften av havre. Han slakket tømmene for et ledigere løp, og inkluderte virkelig drama i den hastige fugato-delen. På samme vis var hans tempi tatt på kornet, sprudlende og fritt-flytende i finalen.

Pacific Symphony Orchestra November 2008
Ingrid Fliter, piano
Groven: Hjalar-Ljod Overture (Joyful shout)
Schumann: Piano Concerto
Tchaikovsky: Symphony No.5

The Orange County Register
“World of Change”
Norsk dirigent og argentinsk pianist setter sine spor
For en veteran blant konsertbesøkende kunne programmet med Schumanns pianokonsert ved siden av Tchaikovskys 5. symfony virke “safet” og kjent. Men det viste seg at begge gjestene hadde noe nytt å si om disse verkene. En lytter vandret på kjent grunn, takknemlig for nye opplevelser.
Norske Arild Remmereit var for første gang i California. Han viste seg å ha et ideelt lynne for Tchaikovsky, d.v.s han var i stand til å se den emosjonalt konspirerte “Femte” med en viss grad av objektivitet. Heller enn å pusje og pirre den til døde, lot han den blomstre og slå fra seg av seg selv.
Remmereit synes beskjeden på podiet. I utgangspunktet er hans bevegelser små, presise og ofte delikate. Han fremhever fraser og har tålmodighet med musikerne. På samme tid gir disse små bevegelsene et vidt og uttrykksfullt omfang. Han kunne trekke frem de store våpen når han trengte det, bli het og brysom hvis nødvendig. Men, mer enn noen annen, stolte han på Tchaikovsky.
Hans tolkning av den “Femte” var både vidunderlig detaljert og lyrisk elegant. Han var spesielt oppmerksom mot treblåserne, ikke bare som gruppe, men også individuelt. Aldri i hast, han lot de syngende frasene puste. Den dramatiske “timing” virket som bølger og fløt helt naturlig.

Utah Symphony Orchestra November 2008
Nathalie Clein, cello
Brahms: Symphony No 3
Elgar: Cello Concerto
Ginastera: Estancia – Four Dances


The Salt Lake Tribune
“ A new way from Norway”
---det stadig voksende energi-nivået sendte til slutt publikum ut av dørene nesten som i ekstase.
Brahms Symfoni nr. 3 åpnet konserten. Remmereits tolkning var vakkert formet og rikt detaljert. Orkesteret viste frem et register av vidunderlige tonefarger.
I Elgars cellokonsert utfoldet Natalie Clein seg med en smektende rik tone i et magisk sømløst samspill med orkesteret. Atmosfæren var til å ta og føle på i de rolige satsene. Remmereit styrte mesterlig den dramatiske spenningen.
Den andre satsen, Allegro molto, sprudlet av energi.
Med aftenens sluttnummer, en suite fra Alberto Ginasteras ballet “Estancia”, lot Remmereit orkesteret slippe seg løs i Argentinsk dansemusikk. Det resulterte i et rent mytteri av dristig brass og rytme.

Deseret News
Gjestedirigenten, - forfriskende original, vidunderlig musikalsk
Utah-symfoniens gjestedirigent denne week-end, Arild Remmereit, er ikke bare en som slår takten. Hans dirigentstil er komplett annerledes enn de fleste dirigenter som tidligere har vist seg i Abravanel Hall. Hans bevegelser på podiet er meget frie, det ser stadig ut som han prøver å trekke musikken ut av orkesteret. Det “funker” og han er en velkommen forandring fra gjennomsnittet. Gjennomsnitt er ikke et ord man vil bruke for å beskrive Remmereit. Han er en forfriskende original og vidunderlig musikalsk dirigent av den sorten Utah-symfonien så desperat trenger.
Programmet Remmereit valgte til sin debut med Utah-symfonien har Brahms’ Symfoni nr.3 som åpningsnummer. Og dette var en Brahms- interpretasjon hvis make vi aldri har hørt her noensinne.
Uten partitur viste Remmereit en tolkning som var vakker, lyrisk og uttrykksfull. Han valgte konsekvent langsomme tempi som ga rom for vidunderlig flytende linjer, bred frasering og sømløs spilling.
Natalie Cleins samspill med Remmereit, som hun har samarbeidet med flere ganger i det siste, var sublim. De hadde den samme tilnærming til stykket, de fanget den mørke, brede, lyriske kvaliteten i en emosjonelt overstrømmende fremføring. Det var et musikalsk tospann uten sidestykke.
Aftenen hadde en kraftfull avslutning med de fire danser fra Ginasteras tidlige ballet, “Estancia”. Remmereit fanget den rå, drivende energien og den “taggete” rytmen i de tre raske dansene og den varme sensualiteten i den langsomme “Wheat Dance”.



RTÈ National Symphony Orchestra Oktober 2008 Natalie Clein, cello Sibelius: Karelia Suite Elgar: Cello Concerto Bartòk: Concerto for Orchestra Irish Times, Dublin Ved åpningen av Sibelius’ Karelia Suite var Remmereit ekstremt opptatt av detaljene. Han understreket nøyaktig hver minste risling og skifting i stryker-tremolo. Men det ble snart klart at han ikke kjørte seg fast i distraherende små nyanser. Hans fin-innstilte sensibilitet fungerte også på den store skala. Han fikk frem det store bildet, plasserte de viktige elementer med presisjon, og la vekt på den følelsesmessige virkningen i det hele. Effekten i den tidlige Sibelius var at de tre satsene i suiten ble fremført med en følelse av virkelig substans, uten på noen måte å undergrave det åpenbart melodiøse, som har gjort musikken så populær. Bartòk’s Konsert for Orkester ble også fremført med både sterk overbevisning og betydelig raffinement, til tross for det faktum at noen av de tyngste brass-passasjene ble for grove. Fylden i den andre satsen, “Guioco delle coppie”, var fint grepet, den sentrale “Elegia” nådde momenter av fullblods utfoldelse, og den latterlig-gjorte hermingen sentralt i “Intermezzo Interrotto”, var tatt på kornet.

BBC Scottish Symphony Orchestra September 2008
Jenniker Pike, violin
Sibelius: Tapiola Symphonic Poem
Mozart: Violin Concerto No 3
Dvorák: Symphony No 7

The Herald
BBC SSO St. Mary’s, Haddington
Sibelius’ Tapiola, det siste, sterkeste, mest overbevisende og radikale av hans tonedikt, er overaskende sjelden hørt til å være et verk av en slik betydning.
Det ble brukt som preludium til BBC SSO’s “Lamp of Lothian” – konsert på onsdag, heftig utfoldet av Arild Remmereit, og etterlot nok en gang et sterkt inntrykk.
De gjentatte hjelpeløse frasene i åpningen, de forfjamsete fløytetonene, de støtende hornene, den klimaktiske stormen og dens ettervirkning, alt var nøyaktig balansert til omgivelsene og resonansen i St. Mary’s, Haddington.
Når virvelvinden, fremkalt av strykerne, blåste sin vei gjennom Sibelius’ finske skoger, supplerte mørket i kirken bak brass-spillerne, sin egen mektige atmosfære.

Dvoráks D-moll symfoni var både sterk og fengslende. Den første satsen flammet opp fra dypet med en intens hete. De “Tristanske” undertonene i den langsomme satsen var poengtert registrerte .
Remmereit dirigerte med stor energi, han brukte sine livlige vertikale slag til å trekke fram prestasjoner fra musikerne, som ikke hadde noen vanskeligheter med å bekrefte at dette verket er Dvoráks mesterverk.


Detroit Symphony Orchestra September 2008 Robert deMaine, cello Groven: Hjalar-Ljod Schumann: Cello Concerto Franck: Symphony in D minor The Detroit News I en gjests hender skinner DSO i den mest strålende glans Med den norske dirigenten Arild Remmereit ved roret, fremførte DSO Francks Symfoni i D-moll i en brennende tolkning full av begjær. I Schumanns konsert viste Remmereit seg å være en oppmerksom og lydhør akkompagnatør som holdt DSO på linje med solisten både i frasering og temperament. Remmereits skånsomme, men dog skarpt fokuserte og oppmerksomme oppfatning av stykket, viste i de store linjer så vel som i de små, hvorfor Francks symfoni fortsetter å berøre også i data-alderen. Dette er musikk for sjelen i dypeste forstand, ærlig, omfavnende og inspirerende. Slik føltes Remmereits tolkning, som var en absolutt grunn til at DSO- fremførelsen strålte fra alle kanter. Detroit Free Press Det er et faktum i orkester-business at den dagen du hyrer inn en musikalsk leder, er den dagen du begynner å se etter den neste. Det bringer oss til Arild Remmereit som ledet Detroit Symphony Orchestra i en åpenbaring av en tolkning i César Francks D-moll symfoni på lørdag. Remmereit fikk DSO til å yte på topp nivå. Han er akkurat den slags ung, men selvstendig dirigent du ønsker å se i Orchestra Hall.Weekendens konsert var hans tredje med DSO i løpet av 18 måneder, - en investerings-stategi som allerede er betalt med renter i form av en voksende harmoni mellom orkester og dirgent. I en fysisk tilstedeværelse på podiet med et stort og av og til eksentrisk arkiv av bevegelser, transformerte Remmereit Francks noen ganger “keitete” blanding av romantisk utfoldelse og klassisk stivhet til et gripende kunstverk. Sømløse skiftninger i tempo og dynamikk skapte en smeltedigel av spenning og befrielse som inflammerte Francks sentimentale melodier med tyngde og pasjon. Orkesteret var grundig forberedt. Men framførelsen pulserte også med spontanitet og fokusert spilling, fra strykernes sammensmeltede crescendo til de mange vel-integrerte solopartier fra hvert hjørne, - harpe, fløyte, engelsk horn, klarinett og horn. Remmereit brukte som forspill Eivind Grovens Hjalar-Ljod fra sitt hjemland. Han oppnådde å få orkesteret til å spille med samme intensitet som en Mahler- symfoni. Plutselig,- det som kunne ha vært en middelmådig åpning, – ble i stedet en stor opplevelse.

Milwaukee Symphony Orchestra March 2008
Alison Balsom, trumpet
John Corigliano: Fantasia on an Ostinato
Haydn: Trumpet Concerto
Dvorák: Symphony No.7

Journal Sentinel music critic
Arild Remmereit er tilbakeholden på podiet. Hans slagteknikk er elegant, klar og eksakt. Uten synlig besvær får han frem et utmerket resultat fra orkesteret.
Han og orkesteret holdt seg lett og lydhørt bak Balsom, og forholdt seg mer enn jevnbyrdig til de skremmende utfordringene i Coriglianos “Fantasia on an Ostinato”. Det handler om bevegelse, og Remmereit og orkesteret leverte med fryktløs overbevisning.
Det største verket på programmet var Dvoráks Symfony no.7. Fremføringen var meget god. Remmereit og MSO fikk frem den pendlende bølgen i fraseringen av det opphissende åpningstemaet, som satte den tragisk-heroiske tonen i hele stykket. Dirigent og musikere ga en overbevisende gjenskapelse av Romantikkens typiske grunnmønster, i hvilket den stormherjede helten lider og kjemper på veien til en uomtvistelig, frelsende finale.

National Arts Centre Orchestra, februar 2008
Natasha Paremski, piano Tchaikovsky: Waltz and Polonaise from Eugen Onegin Tchaikovsky: Piano Concerto No.1 Tchaikovsky: Symphony No.3


Ottawa Citizen
--under taktstokken til den talentfulle unge, norske dirigenten, Arild Remmereit, var Polonese og Vals fra Eugene Onegin effektfull og en ”fullklaff”. Fremførelsen var vidunderlig og utmerket balansert. Apropos “fullklaff”, det neste stykket var pianokonsert no.1 i B-moll. Den viste den 20 år gamle russisk-amerikanske pianisten Natasha Paremski i en virtuos og beundringsverdig nyansert tolkning hvor hun og Remmereit ga en relativt enkel, men eksellent fremførelse. Det siste stykket var symfoni no.3. Det er et morsomt, men også vakkert verk, og spesielt vidunderlig i andre og tredje sats. Det var en tilfredsstillende fremføring med generelt fin musisering. Partiturets tumulter av farger var til tider strålende.

Dallas Symphony Orchestra Februar 2008 Ingrid Fliter, piano Hanson: Pan and the Priest , symfonisk dikt Chopin: Piano Concerto no. 2 Schumann: Symphony No.1

The Dallas Morning News
DSO og gjestene Remmereit og Fliter i upåklagelig form.
Hvis alle konserter var like superbe som Dallas Symfoniorkester torsdag aften, ville det ikke være behov for kritikere. DSO har hatt en virkelig god sesong. Gjestedirigent Remmereit hadde et orkester i topp form denne gang. I Chopin fulgte Remmereit og orkesteret med solisten hele veien, helt samstemt i fraser og overganger. Hver seksjon av orkesteret lød vakkert og polert, og strykernes decrescendo ved slutten av den rolige satsen var til å miste pusten av. Konserten åpnet med en fin “redegjørelse” av Howard Hansons Pan and the Priest, et symfonisk verk fra den amerikanske komponistens tidlige karrière, vel formet og appellerende. Sist på programmet sto Schumanns Spring Symfoni, elegant og vakkert fremført. Det var også en forfriskende interpretasjon med effektfull fremhevede mellomstemmer. Igjen, enhver seksjon av orkesteret spilte vidunderlig.

Madison Symphony Orchestra Januar 2008
Jennifer Frautschi, violin Grieg: Peer Gynt Suite Glazunov: Violin Concerto Dvoràk: Symphony No.7


The Daily Page
Følelsesladet intensitet. Drømmekonsert i Overture Hall.
Remmereits arbeid ga særpreg til konserten. Han åpnet med Griegs Peer Gynt. Det er åpenlyst at den norskfødte dirigenten har denne musikken i blodet, og han ledet en sensitiv fremførelse, som rangerte fra den sarteste finfølelse til voldsomt volum. Han brukte en grasiøs, noen ganger idiosynkratisk visuell måte å dirigere på, han indikerte både dynamisk modulering og individuelle hint med samme effektivitet. Så Dvoràks 7. Symphony: Remmereit ga dette magnifikante verk en sensasjonell fremførelse, slik man drømmer om at en konsert skal være, men så sjelden hører. MSO responderte med en pasjonabel intensitet som jeg sjelden har hørt fra dem. En konsertopplevelse som vil leve lenge i mitt minne.

The Capital Times
Symfonikonserten var simpelthen vidunderlig.
Remmereit viste frem sin uvanlige dyktighet og hendighet under Grieg-suitene som åpnet den 2 timer lange aftenen, og Dvoràks Symfoni som avsluttet den. Den samhørigheten som MSO spilte med, er et vitnesbyrd både for den ungdommelige dirigenten og orkesterets bunnsolide musikere. Remmereit leverer med sikker hånd, som poengterer, vibrerer og holder pekefingeren til leppene for å signalisere begynnelsen på et roligere parti. Under den 3. satsen av Dvoràk sveipte han bredt med sin arm i en nedadgående dreining. Musikerne responderte ikke bare med å senke lydnivået, men også å glatte på teksturen. Gjestedirigenten skapte en musikkfremførelse som gikk rett i hjertet på publikum. Wisconsin State Journal
Tre verker, vidunderlig fremført.
Hvor skal man begynne ved en slik vakker musikk-opplevelse? Madison Symfoniorkester, ledet av gjestedirigent Arild Remmereit, leverte en mesterlig fremføring av tre nydelige musikalske verk fredag kveld i Overture Hall. Publikum applauderte fremføringen entusiastisk, særlig etter finalen av Dvoràks 7. Symfoni, da Remmereit tilskyndet bifallet ved å streife rundt på scenen og peke ut solistene og hver seksjon i orkesteret i tur og orden. Remmereit har tilstedeværelse og er forberedt. Det var spesielt synlig i Grieg-musikken. Han tegnet en sterk, romantisk og gjennomsiktig klang fra orkesteret med utstrakt rik lyd og full kontroll på Griegs utmerkede orkestrering. Det virket storslått.

Nashville Symphony Orchestra Januar 2008
Garrick Ohlsson, Piano Adams: Lollapalooza Schumann: Piano Concerto Dvoràk: Symphony No.7


The Tennessean
De mest bemerkelsesverdige øyeblikkene i fremføringene til Nashville Symfoniorkester var de små detaljene, - de fine, rolige, gjennomsiktige øyeblikkene, som Remmereit skapte med orkesteret. I andre sats “matchet” dirigent og orkester Ohlssons nydelige pianissimo-tekstur og klarhet, og de fulgte til fullkommenhet hans energi i finalesatsen. Denne energi og finfølelse ble også stadfestet i Dvoràks Symfoni nr.7 i D-moll, hvor orkestreringen beveger seg fra full, stor orgelklang til mindre eksponerte kammermusilalske ensembler. Det var orkesterets oppmerksomhet til de små, stille detaljene som gjorde resultatet så suverent. Det kom klart frem allerede ved celloenes rolige fokus i åpningstemaet, - gjennom delikat flytende overganger fra førstefiolinene til andrefiolinene, til bratsjene og tilbake. Med et musikkstykke og et orkester,- som er egnet til å føres med store, yppige, sentimentale bevegelser, tegnet Remmereit en levende og bevegende fremføring.


Baltimore Symphony Orchestra, USA November 2007
Madeline Adkins, violin Berwald: Tragic Overture Mendelssohn: Violin Concerto Schumann: Symphony No1


The Sun Arild Remmereit oppnår særdeles utmerket resultat i Schumanns symfoni no.1 Norsk-fødte Remmereit vet å generere impulsiv kraft og tekstural klarhet, kvaliteter ideelle for å nærme seg Schumann. Men han sparer ikke på det lyriske, han gir poesien rom til å blomstre. Resultatet var en livlig, opplevelsesrik og kraftfull tilnærming til Schumanns første. Det var en god spenning i den langsomme innledningen til åpningssatsen, med et nesten følbart utbrudd av solskinn etterpå.Varmt formede fraser åpenbarte 2.satsens lengsler, mens en eksepsjonell fremdrift ga scherzoen et uvanlig kick. Finalen kan ofte virke antiklimatisk, noe Remmereit unnlot med sitt raske tempo og oppmerksomhet til små detaljer i dynamikk og fargelegging. Dirigenten evnet å få det hele til å virke friskere, mer inspirert enn noen gang

Royal Scottish National Orchestra, oktober 2007
Natalie Clein, cello Pärt: Festina Lente Shostakovich: Cello Concerto No 2


The Scotsman En levende Remmereit presiderte over en dynamisk interpretasjon av Sibelius’ symfoni no.2, konsertens høydepunkt. Med en sterk stryker-seksjon, mer i stand til aa imøtegå tyngden i brassen og detaljene i treblåserne, var orkesterets lyd mer avbalansert, - som igjen tillot Remmereit å bygge opp et spektakulart klimaks.

RTÈ National Symphony Otchestra, Ireland oktober 2007
Miriam Murphy, soprano Beethoven: Symphony No 4 Wagner: Tristan und Isolde. Prelude & Liebestod
Strauss: Tod und Verklärung


Irish Times Her, (i Wagner) som i Strauss’ tonedikt ”Død og Forklaring”, håndterte Remmereit det høytidelige innholdet med vektig, men presis kontroll. Den mer fargerike Strauss ga dirigenten muligheten til et srørre emosjonelt spekter, hvilket han også utnyttet. Konserten åpnet med Beethovens 4. symfoni. Under Remmereits direksjon var blåserstemmene alltid klare, og hans tolkning var livlig og fargerik.

Detroit Symphony Orchestra, USA, August 2007
Mussorgsky: Natt på Bloksberg Prokofiev: Utdrag fra Romeo og Julie Grieg: Utdrag fra Peer Gynt


Detroit Free Press
Energisk dirigent leder et emosjonelt orkester.
Remmereit er ikke lenger noen hemmelighet. Amerikanske orkester står i kø for å få avtaler med han, og blesten er vel fortjent.

Med programmet viste han en energisk tilstedeværelse. Han skapte musikken med en overveldende blanding av omhyggelig forberedelse og fri spontanitet og fremkalte et følsomt og aktivt spill fra orkesteret.

Han er en intenst fysisk utøvende dirigent som valser rundt på podiet med store, eksentriske bevegelser. Han sveipte med armene i store sirkler, han spratt med sin venstre arm som et harehopp, han plapret løs på orkestret som en bokser, -- dog, ingenting for å fremheve seg selv. Hans slag var klare og uttrykksfulle og utførelsen talte for seg.

Remmereit var avslappet og lyrisk i musikken fra sitt hjemland, Griegs ”Peer Gynt”. I satsene fra de to suitene hadde han sitt eget arrangement, han fant den ideelle balanse mellom nasjonalromantiske folkedansrytmer og vemodig nostalgi. Strykerne gråt inderlig under Mor Åse’s Død, blåserne frembrakte Morgendemringen med en varm bris, og Dovregubben egget seg opp til det rene vanvidd.

La oss håpe at orkesteret ikke taper denne dirigenten av syne. ” He is the real deal!”

Wienersymfonikerne i Musikverein mai 2007
Mussorgsky: „Chowanschtschina“ – Vorspiel (Morgendämmerung am
Moskwa-Ufer) und Intermezzo zum 4.Akt 2.szene (Golizyn’s Abreise) Strauss: „Vier letzte Lieder“ (Sopran Luba Orgonásová)
Sibelius: Symfoni nr.2
Wiener Zeitung.
Et snev av galskap!
Sannsynligvis skal det ikke bare mot til, men også et snev av galskap for å dirigere Sibelius’ andre symfoni slik Arild Remmereit gjør det på dirigentpodiet med Wienersymfonikerne. Den ene bølgen av musikalsk stigning etter den andre slår inn over publikum. Motivrepetisjonene oppleves som sjamanistiske besvergelsesformler. Blåsernes utladninger kommer som i ekstase.

Og dog: Denne interpretasjonen av den finske komponisten gjennom den norske dirigenten er ikke bare emosjonelt opp-pisket og opp-piskende, men også ubegripelig nøyaktig. Slik en balanse og slike dynamiske graderinger har man riktignok aldri hørt før, men slik står de i partituret! Remmereit våger så og si å ta dem helt bokstavelig og å fylle dem med en glød som gjør at denne musikken oppleves som forløper til en folkloristisk betont ekspresjonisme. En overdreven tolkning? Hvis ja, en opphissende, ja, sogar en genial sådan. Slik må Sibelius spilles i vår tid!

Ikke mindre beklemmende og samtidig lykkegivende, - forspillet og ”Fyrst Golizyn’s” avskjed fra Mussorgskys opera ”Chowanschtschina“. Klokt av Remmereit å velge Schostakowitsh-versjonen som ikke glatter på råheten. Dirigenten lar musikken stråle langlinjet ut i en aura av skjønnhet og smerte. Den statiske anspentheten han får frem i ”Golizyns avskjed“ er virkelig enestående.

Dertil lykkes også Remmereit i å få frem et kammermusikalsk, nyansert orkesterspill som støtte for den vidunderlige sopranen til Luba Orgonásová, slik at Strauss’ ”Vier letzte Lieder“ fremstår vokalsymfonisk, velbalansert til fordel for sangen.

Og orkesteret, – ikke til å kjenne igjen! Minutiøst avbalansert, presist, klangskjønt, alle symfonikeregenskaper i stigning. Remmereit river musikerne med seg i sin emosjonelle reise.
Pittsburgh Symphony Orchestra, februar 2007
George Vosburgh trumpet
Nielsen: Symphony no.1
Hummel: Trumpet Concerto
Grieg: Utdrag fra ”Peer Gynt”

Pittsburgh Post-Gazette

Ung dirigent får symfonikerne til å sprudle av energi.

Arild Remmereit er kreativ på podiet.

En smittende energi omga den slanke skikkelsen under programmet med skandinavisk musikk: Nielsens Symfoni nr.1, og utdrag fra Griegs ”Peer Gynt”, - men også Hummels trumpet konsert, med George Vosburgh som solist.

Med denne musikken godt forankret i sin bevissthet, hadde Remmereit rikelig med selvtillit. Og som konserten skred frem, ble hans bevegelser mer og mer kreative, sirkulær dirigering, dansetrinn, avslappet hengende armer, til tider skalv hele kroppen av emosjon.

Remmereit forstår å dirigere de store linjer. Han tolker verkene med klarhet og styrke.

De velkjente melodiene fra Griegs ”Peer Gynt” utgjorde den perfekte avslutningen under den livlige taktstokken til denne oppadgående stjernen.

Pittsburgh Tribune-Review

Ledet av den energiske unge norske dirigenten Arild Remmereit, ga konserten til kjenne en spektakulær opptreden av solo trompetist George Vosburgh.

Remmereit gjorde kanskje enda større inntrykk torsdag enn ved sin suksessfulle debut i Heinz Hall for to sesonger siden.

Han begynte med å introdusere orkesteret og publikum til den første symfonien av Carl Nielsen. Remmereit mikset effektfullt energiske tempi med følsomhet for en vidt utstrakt, stemningsfull lyrikk. Orkesteret svarte med iver på dirigentens overtalende tilnærmelser.

Remmereit avsluttet med 7 satser fra Griegs musikk skrevet for Henrik Ibsens skuespill ”Peer Gynt”.

Den fargerike ”Arabiske dans” var et perfekt preludium til en av Griegs mest inspirerte skaperverk, ”Morgenstemning”, som ikke bare gir til kjenne en stor tone, men også en vidunderlig utvikling av denne innledende ide.

Dirigenten betonet det groteske aspektet i ”Dovre-gubbens hall” gjennom aksenter og tonefarge før det bygget seg opp til klimaks.

Det finnes mye mer vidunderlig norsk musikk Remmereit kan bringe med til Heinz Hall ved fremtidige opptredener, men den lystige måten han lager musikk på, vil tjene alle genre like godt.

Württemberg Symfoniorkester Reutlingen, Tyskland Sepetember 2006
Mussorgski: “Night on the Bare Mountain”
Mozart: Klaverkonsert Nr.9, KV 271 (Jeunehomme)
Solist Jasminka Stancul
Borodin: Symfoni Nr. 1

Wienerzeitung
Rytme, Livets Puls.
Gjensyn med den norske dirigenten Arild Remmereit i Musikverein.
Alexander Borodins fasinerende, men uhyre vanskelige første symfoni;
Orkesteret strekte seg så å si over grensen av sin prestasjonsevne. Energiladet første sats, presist poengtert Scherzoen, mektig syngende intensitet i den langsomme satsen, frenetisk stigende tumulter i den siste, selv de mest kritiske kjennere smeltet sammen med resten av tilhørerne i samstemte ovasjoner.
Fulminant!
Dallas Symfoniorkester, Texas Juni 2006
Mozart: Piano Concerto No.23, solist Kit Armstrong
Mendelssohn: Symfoni No. 3 (“Scottish”)

The Dallas Morning News.
Arild Remmereit viste seg å være en vidunderlig musikalsk dirigent som omsorgsfullt formet og balanserte fraser og strukturer. I Mendelssohns skotske symfoni pisket han fram høy dramatikk.
Mendelssohn satt som spikret fra begynnelse til slutt. I den mysteriøse introduksjonen hevet og senket frasene seg ganske dristig, men med godt pusterom. Den påfølgende Allegro agitato forsvarte sin benevnelse, - stormene var virkelig temperamentsfulle. Remmereit tok også scherzoens assai vivace helt bokstavelig, han presset den skotske dansen til kanten av det oppnåelige.
Den langsomme satsen var vidunderlig konturert som en stor sangers arie, men det ble rikelig med smell og gnister til den bokstavelig talt krigsliknende finalen.
Symfonien gir hornene adskillige sjanser til å skinne, ja, hele orkesteret skinte!
Vel – fortjent applaus.

Tokyo Filharmoniske Orkester, Japan Mai 2006
Grieg: “Peer Gynt” Suite no.2
Rachmaninoff: Paganini-Rhapsody, solist Shota Nakano
Sibelius: Symphony no.2

Ongakunotomo
Konserten åpnet med “Peer Gynt” suite no.2.
Remmereits dirigering var absolutt klar og full av kraft.
Han viste sine personlige og inderlige intensjoner idet han fremførte de fire satsene attacca og skapte en vakker symfonisk poesi.
Sibelius’ Symfoni no.2 gjorde sterkt inntrykk. Remmereit viste komponistens styrke ved å fremkalle en åpen og ungdommelig sensibilitet på sin egen særpregede måte uten å bli fristet til å falle for dypt inn i den naturalistiske atmosfæren fra Nord Europa.

National Arts Centre Orchestra, Ottawa April 2006
Grieg: “Peer Gynt” Suite No. 2
Glazunov: Violin Concerto, solist Hilary Hahn
Sibelius: Symfony No. 2

The Ottawa Citizen
Sibelius ble kronen på verket denne aftenen.
Programmet begynte med en usedvanlig detaljert og fargerik interpretasjon av Grieg’s Peer Gynt - suite no. 2. Orkesteret spilte med stor innlevelse, dirigent Remmereit var tydelig hjemme i dette stykket.
Fiolinist Hahn var den neste med Glazunov. Hahn’s kompaniskap med dirigent og orkester fant nøyaktig den rette kombinasjon av kvaliteter for å gjøre fremføringen vakker.
Men aftenens “krone på verket” var Sibelius. Remmereit og orksteret skapte en fremføring som var bemerkelsesverdig, ikke bare for sin oppmerksomhet til komponistens utallige små finesser av frasering og farger, men også for den ekstremt følsomme kontinuitet de fikk frem i symfonien.

Nashville Symfoniorkester March 2006
Berlioz: Roman Carnival Overture
Sibelius: Violin Concerto, solist Sarah Chang
Rautavarra: Isle of Bliss
Debussy: “La Mer”

The Tennessean
En “velduftende” aften i dette unge år
Atmosfæren i Tennessee Performing Arts Center var i går kveld så avgjort nordisk.
Nashville Symfoniorkester åpnet denne konserte under den inspirerende taktstokken til den unge norsk-fødte dirigenten Arild Remmereit, en feiende flott og stigende stjerne som burde være (og sikkert også er) en sterk kandidat til dette orkesters ledige musikk-direktør-stilling.
Remmereits ambisiøse program som ble varmt mottatt av et tallrikt publikum, var finsk musikk, men med en sterk fransk ramme. Det beviste den perfekte fremstilling av et ensemble som nærmer seg mer og mer en meningsfylt tilværelse på de klassiske skrå bredder.
Aftenens “avspark” var den voldsomme Roman Carnival Overture av Berlioz, en fin oppvarming for det neste, den meget skattede Violin Concerto av Sibelius med berømte unge Sarah Chang som solist.
Wien-baserte Remmereit åpnet 2. halvdel med Isle of Bliss, et nyere lyrisk stykke av den Helsinki-fødte komponisten Rautavaara. Hvis noen hengte seg opp i plasseringen av dette stykke ved siden av Debussy’s “La Mer”, et liknende stykke som avsluttet aftenen, så ville denne spissfindigheten straks forsvinne i Debussy’s oppslukende lydbilde.
Det var her,- i dette mesterverk som viser den franske komponistens mest ambisiøse skriving for orkester,- at Remmereit og musikerne best avstemte sin fargeklang.
De skapte, i prosessen, en halvtime glimrende musikk.

GÅ TIL TOPP